I februar 2009 satte Kulturdepartementet i gang en høringsrunde der de tok sikte på å innlemme flere kunstutdannelser i ”Stipend basert på gjennomført kunstutdanning”. Den norske filmskolen (DNF) var én av mange som sendte høringssvar, men uten videre forklaring stoppet prosessen plutselig opp. Hva skjedde?

Vi synes det er rart at studenter ved den høyeste kunstfaglige utdannelsen innen film i Norge ikke kvalifiserer til et stipend som bla. teaterinstruktørstudenter, figurteaterstudenter, ballettstudenter og musikkstudenter er kvalifisert til.

Vi antar at dette ikke bunner ut i forskjellige oppfattelser av hva som er kunst. Kunst tar mange former, og innenfor hvert felt skapes både kommersielle og kunstneriske verk. Å definere kunst er derfor vanskelig, men det kan jo ikke være tvil om at film kan være kunst?

Sakens kjerne er muligens DNF´s formelle status. Alle studiene som nevnes over er definert som utdannelser på kunsthøyskoler. DNF er ikke definert som en kunsthøyskole fordi det ikke hadde noen praktisk betydning da DNF ble opprettet. Derfor er DNF i dag en avdeling underlagt Høgskolen i Lillehammer på lik linje med f. eks Avdeling for helse- og sosialfag.

Som vår dekan nylig påpekte i et intervju i bransjebladet Rushprint, gjør DNF´s formelle status det vanskelig å følge utviklingen i en bransje der teknologi og fortellerplattformer forandrer seg i et voldsomt tempo. Vi mistenker at mangelen på en formell status som kunsthøyskole også stikker kjepper i hjulene for våre muligheter i overgangen til arbeidslivet gjennom bla. den ovennevnte stipendordningen.

I Kulturdepartementets høringsbrev står det bla. ”De utdanningsprogrammer som er inkludert i ordningen skal og bør kvalifisere til kunstnerisk virksomhet på høyt nivå, nasjonalt og internasjonalt. Dette vil i dag si bachelor- og masterprogrammer som utdanner profesjonelle kunstnere.” Betyr dette at vi studenter, siden DNF ikke har et bachelor- og masterprogram, utelukkes fra stipendordningen? Hva med at DNF faktisk forvalter det nasjonale utdanningsansvaret på filmfeltet og at skolen i sin 11-årige levetid gjentatte ganger har vist at uteksaminerte studenter kvalifiserer til virksomhet på høyeste nivå både nasjonalt og internasjonalt? Dette må jo bety noe.

På linje med utdannelsene som er innlemmet i stipendordningen går også vi en usikker frilanstilværelse i møte når vi etter tre år forlater skolen på Lillehammer. Dersom Kulturdepartementet faktisk mener noe med denne stipendordningen, kan ikke vi skjønne annet enn at DNF også burde innlemmes.

Oppfordringen er klar kulturminister: Ta affære! Dette er en høyst merkelig forskjellsbehandling.

Med vennlig hilsen,

Studentene ved Den norske filmskolen

(Brevet er gjengitt i Dagbladets papirutgave 21. januar 2010)

For kommentarer eller utdypning fra studentene ved DNF, ta kontakt med Jan Trygve Røyneland, jantrygve@royneland.com

Laget av produsentstudentene Ragna Midtgard, Eva Anker-Rasch Storm og Clas Berge og klippestudent Anette Ruud Andersen (alle kull 7).

Inneværende tiår går mot slutten, nye filmskoleelever er på plass (Kull 7) og dekan Stenderup har begynt å sette sin form på Filmskolen. Det er tid for å vekke denne siden til live igjen.

I morgen kommer Julekalenderen for 2009. Stay put.

Siden før jul har manusutviklingen til midtfilmene spist av våre kreative lagre og tvunget oss ut på en endeløs jakt etter inspirasjon. Men nå er det februar og manusene heter ”endelig utkast” og vi kan puste lettet og fornøyde ut. For nå blir det vel ikke flere endringer? Nå skal jo alt være bestemt og tenkt gjennom nok ganger til at det bare er å trykke REC. Vi får se.

Underveis har vi kranglet både med oss selv, hverandre og med kollegiet. For hva er egentlig en film, hva er en historie, hvorfor kan man ikke finne opp nye måter å fortelle historier på, hvorfor skal man fortelle historier når stemninger og følelser kan være vel så bra og hvem bestemmer hva som er rett og galt når det ikke finnes noen fasit? Disse spørsmålene dukker stadig opp, og selv om vi ikke har funnet noen svar, tror jeg alle opplever dem som vesentlige for den prosessen vi har vært igjennom. Til syvende og sist er det jo filmen som er selve svaret, og da er det vel ikke dumt å stille noen spørsmål underveis? Jeg tror vi finner mening når vi graver i blinde.

Produsenter, manusforfattere og regissører har etter beste evne forsøkt å foredle ideene som regissørene pitchet før jul. Og selv om det var seks flotte pitcher som ble fremført, så har det ikke vært lett. For hva gjør egentlig en produsent når regissøren insisterer på en scene med en bil full av sommerfugler midt på vinteren? Hva gjør en regissør når manusforfatteren ikke klarer å forstå at filmen handler om noe helt annet enn det manusforfatteren egentlig vil skrive om? Og hva gjør en manusforfatter når regissøren egentlig har en ræva idé? Svarene finner man forhåpentlig i manusene ”Lina”, ”Inntil det sover”, ”Film 2”, ”Passasjer”, ”Balder” og ”Så långt det är møjligt”. Hvis ikke har vi antakelig ikke kranglet nok.

Nå derimot, nå er det andre ting det dreier seg om. Nå er det nye spørsmål og svar det knives om. Nå krysser vi fingrene for grønne lys på greenlightmøtene, vi speider etter perfekte locations som alt for snille folk vil låne oss gratis, vi prøver å tegne geniale storyboards, vi leter oss svette etter de fantastiske skuespillerne som har råd og tid og lyst til å bli med på karusellen, og nå, nå gjør vi bare noen absolutt helt nødvendige endringer i manus. Og prøver å løfte blikket.

I midten av juni er det slutt på kosekranglinga. Da skal bøddelen som går under de to navnene ”kollegiet” og ”medstudenter” fortelle oss hvor bra og hvor dårlig jobb vi har gjort. Det er ikke nødvendigvis hyggelig, men det er i det minste ærlig. Om det er riktig er en helt annen ting. Det kan man bestemme selv. Juni er uansett langt frem i tid, og akkurat nå har vi nok med å innse at det kanskje er litt i overkant ambisiøst å importere sommerfuglkokonger fra England, for så selv å ruge frem de søte små sommerfuglene på hybelen slik at de kan dø en langsom død i en vinterkald bil. Tenk litt på det, det ville jo blitt en fantastisk scene!

Produksjonsdesignstudent Solfrid Kjetså og fotostudent Martin Solvang var de to kunstneriske ansvarlige for sjangerøvelsen “Tysk ekspresjonisme”. Her er et bildegalleri fra denne produksjonen:

Made with Slideshow Embed Tool

I dag, 19. desember 2008, ble det på et styremøte avgjort at den danske filmprodusenten Thomas Stenderup (IMDb) er innsatt som dekan på Den norske filmskolen. Han tiltrer i stillingen 1. april 2009. På dagens pressekonferanse stilte den nye dekanen opp på et bilde for Filmskolen.net. (Bakgrunnen er fra Bollywood-settet til høstens sjangerfilmøvelse.)

Nyheten om Stenderups tilsettelse har blitt mottatt varmt på Lillehammer i dag, og vi alle har ønsket ham velkommen! Her kan dere lese HiLs egen sak om tilsettelsen, som inneholder mer bakgrunnsinformasjon om Thomas Stenderup.

Jørgen Stangebye Larsen er produksjonsdesignstudenten ansvarlig for øvelsen “Krig”, sammen med fotostudent Audun G. Magnæs. Her er bildegalleriet Jørgen har lagt ut på Flickr fra deres produksjon (som går under tittelen Saddam):

Produksjonsdesignstudent Christian Bermudez og fotostudent Kristoffer Archetti hadde “Film noir” som oppgave på sjangerøvelsen, og på Christians Flickr-side finner vi et galleri av bakombilder fra deres innspilling. Kristoffer har i sitt galleri lagt ut frysbilder fra selve filmen (se dette galleriet ved å klikke deg videre i denne saken).

Read the rest of this entry »