Siden før jul har manusutviklingen til midtfilmene spist av våre kreative lagre og tvunget oss ut på en endeløs jakt etter inspirasjon. Men nå er det februar og manusene heter ”endelig utkast” og vi kan puste lettet og fornøyde ut. For nå blir det vel ikke flere endringer? Nå skal jo alt være bestemt og tenkt gjennom nok ganger til at det bare er å trykke REC. Vi får se.

Underveis har vi kranglet både med oss selv, hverandre og med kollegiet. For hva er egentlig en film, hva er en historie, hvorfor kan man ikke finne opp nye måter å fortelle historier på, hvorfor skal man fortelle historier når stemninger og følelser kan være vel så bra og hvem bestemmer hva som er rett og galt når det ikke finnes noen fasit? Disse spørsmålene dukker stadig opp, og selv om vi ikke har funnet noen svar, tror jeg alle opplever dem som vesentlige for den prosessen vi har vært igjennom. Til syvende og sist er det jo filmen som er selve svaret, og da er det vel ikke dumt å stille noen spørsmål underveis? Jeg tror vi finner mening når vi graver i blinde.

Produsenter, manusforfattere og regissører har etter beste evne forsøkt å foredle ideene som regissørene pitchet før jul. Og selv om det var seks flotte pitcher som ble fremført, så har det ikke vært lett. For hva gjør egentlig en produsent når regissøren insisterer på en scene med en bil full av sommerfugler midt på vinteren? Hva gjør en regissør når manusforfatteren ikke klarer å forstå at filmen handler om noe helt annet enn det manusforfatteren egentlig vil skrive om? Og hva gjør en manusforfatter når regissøren egentlig har en ræva idé? Svarene finner man forhåpentlig i manusene ”Lina”, ”Inntil det sover”, ”Film 2”, ”Passasjer”, ”Balder” og ”Så långt det är møjligt”. Hvis ikke har vi antakelig ikke kranglet nok.

Nå derimot, nå er det andre ting det dreier seg om. Nå er det nye spørsmål og svar det knives om. Nå krysser vi fingrene for grønne lys på greenlightmøtene, vi speider etter perfekte locations som alt for snille folk vil låne oss gratis, vi prøver å tegne geniale storyboards, vi leter oss svette etter de fantastiske skuespillerne som har råd og tid og lyst til å bli med på karusellen, og nå, nå gjør vi bare noen absolutt helt nødvendige endringer i manus. Og prøver å løfte blikket.

I midten av juni er det slutt på kosekranglinga. Da skal bøddelen som går under de to navnene ”kollegiet” og ”medstudenter” fortelle oss hvor bra og hvor dårlig jobb vi har gjort. Det er ikke nødvendigvis hyggelig, men det er i det minste ærlig. Om det er riktig er en helt annen ting. Det kan man bestemme selv. Juni er uansett langt frem i tid, og akkurat nå har vi nok med å innse at det kanskje er litt i overkant ambisiøst å importere sommerfuglkokonger fra England, for så selv å ruge frem de søte små sommerfuglene på hybelen slik at de kan dø en langsom død i en vinterkald bil. Tenk litt på det, det ville jo blitt en fantastisk scene!